5. mars 2025:
“De undertegnede ber med dette om at Stortingsmelding 33 (2004-2005) hentes fram og behandles på nytt. En uhildet gjennomgang vil vise at meldingas konklusjon er grovt feilaktig. Stortinget kan ikke konfirmere og arkivere det som er åpenbart usant. Det undergraver tilliten.”

Under ligger selve henvendelsen til Stortinget
Her ligger: Svar fra kontrollkomiteen i Stortinget 01.04.2025
Her ligger: Pressemelding med kommentar til svaret

* * *

Fra
Arnfinn Hay / Guri Abelsen / Alf Helge Abelsen / Georg Blichfeldt
5. mars 2025
(se fullstendig liste over hvem som har sluttet seg til henvendelsen nederst)


Til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite
ved leder Peter Frølich

Henvendelse til Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite
vedrørende Stortingsmelding 33 (2004-2005)


Vi håper 11. mars å kunne overlevere den nyutgitte boka Utvik Senior: Forlis ved Senja - Havari i Stortinget til Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite. Vi er da samlet i Oslo i samband med lanseringa av boka.

Boka inneholder dokumentasjon som ikke etterlater tvil om at det i granskinga og etterforskninga etter Utvik Seniors forlis ble begått grove feilvurderinger: Sentrale spor i saka ble ikke fulgt opp, viktige observasjoner og bevis ble slettet eller forvrengt eller utelatt fra drøftinga om forlisårsak. Faktisk forledelse blir bevist, bevisst forledelse sannsynliggjort. Alle feil trakk i samme retning: Vekk fra kollisjonssporet. Forsvaret la premissene ved å avvise kollisjonsteorien og hevde at det ikke fantes uidentifiserte fartøy i nærheten av Utvik Senior.

Dette står i krass kontrast til konklusjonen i Stortingsmelding 33 (2004-2005) om myndighetenes håndtering av saka: Ingen kritikkverdige vurderinger, ingen tilfelle av faktiske forledelse, ingen bevisst forledelse.

Lena Jensen fra SV sa dette i debatten om stortingsmeldinga:
«Denne saken handler [...] også om tilliten til Stortinget som kontrollorgan overfor utøvende statsmakt.»

De undertegnede ber med dette om at Stortingsmelding 33 (2004-2005) hentes fram og behandles på nytt. En uhildet gjennomgang vil vise at meldingas konklusjon er grovt feilaktig. Stortinget kan ikke konfirmere og arkivere det som er åpenbart usant. Det undergraver tilliten.

Etterlattes situasjon

Men dette går også på ansvaret overfor de etterlatte.

Det krisepsykiatrien forteller oss, er at helt fundamentalt for de etterlatte, for å finne en måte å leve med sorga på, for å unngå traumer, er trygghet om at man har fått korrekt og utfyllende informasjon om omstendighetene omkring ulykka. Så langt som det er mulig. Dette har ikke vært, og er fremdeles ikke situasjonen for de berørte av Utvik Senior-forliset.

Konklusjonen fra den statlig oppnevnte granskingskommisjonen (1978) la ansvaret på skipper og mannskap: De skulle ha styrt båten inn i fallgarden eller forsømt å banke is slik at den kantret og så drev inn grunnbrottene.

Vraket var ikke funnet. Året etter forliset iverksatte de etterlatte egne søk: De lokaliserte forlisområdet i rent farvann 6,5 km fra nærmeste grunne. De fant tunge og lette vrakdeler fra hele båten samlet i et lite område: Styrhusfronten splitta i to, den solide lukekarmen slått inn på ene sida.

Kravet om ny gransking ble avslått. Om betegnelsen kritikkverdig vurdering skal ha mening, må det komme til anvendelse her.  Justisdepartementet «la til grunn for beslutningen at det ikke var kommet nye momenter til saken etter at undersøkelseskommisjonen hadde lagt frem sin rapport». Dette premisset var åpenbart feil. De etterlattes funn var et nytt moment som endret saka totalt. De hadde bevist at forlisårsak ikke kunne være grunnstøting. Mengden av vrakdeler som ble funnet og at de  kom fra alle parter av skipet fortalte at det var i dette området Utvik Senior hadde blitt knust: I åpent farvann. Dette gjorde kollisjon til den mest sannsynlige forlisårsak. Politietterforskning skulle vært gjenopptatt. Kollisjon betød at skipet som hadde rent Utvik Senior i senk hadde stukket av fra åstedet uten å varsle. Om forlisårsak var kollisjon, sto man overfor en kriminalsak.

Stortingsmeldinga hadde som formål å evaluere myndighetenes håndtering. Den foretar ingen vurdering av om det var korrekt at de etterlattes funn ikke tilførte saka nye momenter.

Granskingskommisjonen, som hadde konkludert med grunnstøting, var bedt om å gi en tilrådning vedrørende behovet for ny gransking etter de etterlattes funn. Av tilrådninga går det fram at den endret oppfatning av hvor båten hadde forlist. Den aksepterer nå at båten gikk ned der de etterlatte gjorde sine funn og ikke inne i fallgarden hvor den hadde plassert forliset i sin rapport. Den påstår så at der de etterlatte gjorde sine funn er det urent farvann. Den opprettholder konklusjonen om grunnstøting.

Men funnet ble gjort på ei havslette med 35 meters dyp. Som nevnt: Det var 6,5 kilometer til nærmeste farvann. Dette kan ikke noen omstendighet karakteriseres som urent farvann.

I stortingsmeldinga heter det at kommisjonen med betegnelsen «urent farvann» ikke adresserte området hvor de etterlatte gjorde sine funn. Den viser til vitnemål fra kommisjonsmedlem Emil Aal Dahle for kommisjon 2 i 2004 . Her hevder Dahle at de - med urent farvann - tenkte på skjær inne i munningen av neste fjord i nord. Den skriftlige tilrådninga fra kommisjonen viser imidlertid tydelig hvilket område den peker på som urent farvann: «Som nevnt ble delene funnet i et havområde som vil være urent under de værforhold som rådet da UTVIK-SENIOR forliste (…) området utenfor KJØLVA er urent (…) under de rådende værforhold». De etterlatte gjorde sine funn utenfor Kjølva, dvs utenfor ytterste odde.

Det Dahle påstår i sitt vitnemål er åpenbart i strid med hva som var sagt i klartekst i kommisjonens skriftlige tilrådningen. Georg Blichfeldt skrev til leder for kommisjon 2, Brit Ankill, og gjorde oppmerksom på at Dahles vitnemål på dette punktet ikke var pålitelig og at den ville kunne påvirke ei kommende vurdering av myndighetenes håndtering. Hun tok påpekingen «til etterretning» og ga tilbakemelding om at korrespondansen ville bli arkivert. Av stortingsmeldinga går det fram at departementet har gjennomgått de to kommisjonenes arkivmateriale. Det vil si at man kjenner til påpekingen fra Blichfeldt av at den første granskingskommisjonen med urent farvann adresserte «der de etterlatte gjorde sine funn». Likevel gjengir meldinga Dahles flytt av urent farvann inn i munningen av neste fjord i nord som troverdig. Den feilaktige beskrivelsen av farvannet hvor de etterlatte gjorde sine funn, som urent, var en nødvendig betingelse for å opprettholde konklusjonen om grunnstøting.

Stortingsmeldinga hevder at «det ikke er funnet eksempler på grov uforstand eller andre særlig grove kritikkverdige forhold som har hatt betydning for sakens forløp og myndighetenes håndtering» og «ingen vurderinger er kritikkverdige enkeltvis». Karakteristikken av av området hvor de etterlatte gjorde sine funn er grovt en kritikkverdig vurdering. Den hadde betydning for sakas videre forløp.

Det samme gjelder gjelder andre forhold i samme tilrådning. Vi viser til boka side 76-78.


Behandlinga i Stortinget 2004-2005

De etterlatte måtte i 26 år leve - ikke bare med uvisshet - men også visshet om at det som var etablert som den offentlige sannhet var løgn.

Så opplevde vi det samme når Stortingsmelding 33 (2004-2005) ble lagt fram: Det kom på nytt en ny konklusjon som er strid med virkeligheta slik de som er berørt av saka, de etterlatte og lokalsamfunnet på yttersida av Senja, kjenner den - og kan dokumentere den.

Dokumentasjonen som legges fram i boka forelå allerede i hovedtrekk i 2004 da Justisdepartementet arbeidet med stortingsmeldinga. Den var vedlagt krav fra Berg kommune (og de etterlatte) rettet til Stortinget om ei uavhengig gransking av myndighetenes håndtering. Kontroll- og konstitusjonskomiteen sendte skrivet fra Berg over til Justisdepartmentet med forutsetning om at det skulle «komme til nytte» i arbeidet med stortingsmeldinga.

Da meldinga kom var ikke dokumentasjonen nevnt. De som sto nærmest på ulykka opplevde på nytt å bli ignorert.

Dette skriver de etterlatte til Kontroll- og konstitusjonskomiteen før meldinga skal opp til behandling i komiteen våren 2005:

«Kravet fra de etterlatte om erstatning refereres ikke og vedlegges heller ikke som bilag. Ingenting av den den omfattende juridiske argumentasjonen gjengis (…) Dokumentasjonen fra Berg tar opp en rekke forhold med utvetydig relevans som ikke berøres i stortingsmeldinga (…) Det er lett å frikjenne seg selv fra feilgrep, uforstand og ansvar når kritikken ikke får slippe til. Offentligheten og Stortinget har ikke blitt gjort kjent med innholdet i – og bakgrunnen for – anklagene og kritikken fra de etterlatte og lokalsamfunnet på yttersida av Senja, og har følgelig ikke grunnlag pr. i dag for å vurdere stortingsmeldingens troverdighet».

Meldinga opplyser ikke en gang at det forelå krav om at departementet måtte bli gjenstand for en uavhengig gransking for sin håndtering av Utvik Senior-saka.

Berg kommune begrunnet sitt krav om en uavhengig gransking av myndighetenes håndtering slik:  
«Ei granskning er helt nødvendig for å kunne få klargjort om det virkelig var slik at myndighets-personer motarbeidet oppklaringa av saka. Det finnes en rekke forhold som understøtter en slik antakelse.»

Kontroll og konstitusjonskomiteen skriver i sin innstilling til stortingsmeldinga:

«Komiteen ser det som en viktig oppgave å sørge for at det skapes ro om en sak som har innebåret en stor belastning for de etterlatte.»

Den måten saka ble lukket på førte ikke til ro. Utvik Seniors-forliset står forsatt som et åpent sår i kystfolkets historie. Fartøyet som knuste Utvik Senior og forlot åstedet uten å varsle, men ni tapte liv i kjølvannet, er fortsatt ikke identifisert. Det ble ikke ettersøkt. Mistanken om at de, som var satt til å oppklare forliset, bevisst lot det slippe unna, har et solid faktuelt fundament. Forsvaret la premissene - ved feilaktig - å hevde at det ikke fantes uidentifiserte fartøyer med mulighet til å nå inn til forlisområdet på forlistidspunktet.  Dette til tross for at Forsvaret selv hadde registrert et uidentifisert fartøy gjennom bruksvakt og kystvakt. Observasjonen ble holdt tilbake.

Alt peker mot at det var et militært fartøy i hemmelig ærend som rente Utvik Senior i senk. Det er grunn til å tro at de ni ombord på Utvik Senior er uerkjente ofre i den kalde krigen.

Forsvarets rolle i den første granskingas kurs mot feil konklusjon er så langt ikke belyst.

I innstillinga fra kontroll- og konstitusjon komiteen heter det at den «har merket seg» at de «etterlatte (…) har hevdet at St.meld. nr. 33 ikke inneholder en reell gjennomgang og vurdering av myndighetenes håndtering av forliset [og] at de etterlatte ikke fester lit til at departementets gjennomgang har vært uhildet.» Den nøyer seg med en kort bemerkning med hensikt å avvise de etterlattes påstand: «[Dette] på tross av at departementet i Stortingsmeldingen medgir systemsvikt ved håndteringen av forliset og årsakene til dette.»

«Systemsvikt» blir ikke nevnt i stortingsmeldinga og hverken drøftet eller innrømmet. Det var åpenbart at feil var begått. Disse feilene blir betegnet som «ikke kritikkverdige», men som «uheldige». Hvilke forhold i de aktuelle institusjonene - hvilken systemsvikt - som skulle ha forårsaket «uhellene» blir ikke belyst.


Fartøyobservasjoner

Det er kun når det gjelder den første etterforskningas - og granskingas - feilvurdering av observasjoner av uidentifiserte fartøy, det diskuteres hva som kan være årsak: Man trodde kapasiteten til forsvarets radarer var bedre enn den i realiteten var.

Forsvarets landbaserte radarnettverk ble påvirket av dårlig vær, mener stortingsmeldinga å vite. Den tar utgangspunkt i at det var rapportert om vanskelige forhold for fiskebåtenes radarer. Det blir imidlertid ikke beskrevet hva disse vanskene besto i: Det var vanskelig å se det som lå nært, dvs innafor 1,5 nautiske mil. Det som befant seg lenger unna kom tydelig fram på radarskjermene. Med andre ord ville ikke slik vansker skape problemer for de oppgaver forsvarets landbaserte radarer skulle ivareta.

Og uansett: Forsvarets radarer ble ikke vesentlig påvirket av dårlig vær. De hadde en helt annen kapasitet enn fiskebåtradarene. De var lavfrekvente og skulle gi gode bilder under alle værforhold. (Se side 146-150 i boka)

Årsaken til at politi og forsvar antok at forsvaret hadde full oversikt over farvannet gjennom sitt radarnettverk har stortingsmeldinga ingen formening om. En nærliggende årsak måtte være at forsvarsledelsen, ved kommandørkaptein Ole Kristian Thomesen, leder for overvåkinga på forsvarets operative hovedkvarter på Reitan, ga inntrykk av at de hadde slik oversikt, blant annet når «han helt utelukket» kollisjonsteorien i Nordlys 7. mars 1978.  Også sjef for sjøstridskreftene i Nord-Norge, Robert Helseth, utelukket kollisjon og igjen med henvisning til forsvarets radarobservasjoner. De burde være de nærmeste til å ha kunnskap om radarenes kapasitet under de rådende forhold.

Granskingskommisjon nr 2 kartla ikke kapasiteten for forsvarets radarer. Den hadde ikke som oppdrag å vurdere den første granskinga. En slik undersøkelse var ikke nødvendig for å dens målsetting: Å fastslå forlisårsak. Det var Justisdepartementet som burde ha undersøkt. Den hadde, med stortingsmeldinga, som oppdrag å vurdere den første granskinga.

Justisdepartementet skriver at det "kan stilles spørsmål ved om Forsvaret i tilstrekkelig grad orienterte kommisjonen om at overvåkingssystemene hadde begrensninger». Med kunnskap om at overvåkningssystemet ikke hadde vesentlige begrensninger i dårlig vær, kan spørsmålet reformuleres: «Det kan stilles spørsmål ved om Forsvaret overleverte all informasjon som ble innhentet».

Stortingmeldingas fokus på kapasiteten for forsvarets radarer var uansett en avledningsmanøver i forhold til det som var vesentlig for å vurdere etterforskninga og granskingas feilvurdering av fartøyobservasjoner. Det fantes vitnefaste observasjoner av uidentifiserte fartøy som kunne ha nådd inn til forlisområdet på forlistidspunktet fra andre kilder: Fra fiskebåtskippere, men også fra forsvarets selv ved skipper på bruksvaktfartøyet Aarvak som var underlagt kystvakta. Kystvakta var informert om observasjonen fra Aarvak.

Disse observasjonene satt politi og granskingskommisjon i ei knipe. Forsvaret hadde forsikret at det ikke fantes uidentifiserte fartøy i nærheten av Utvik Senior. De vitnefaste observasjonene ble slettet gjennom regelrett fusk og manipulasjon.

Dette dokumenteres i skrivet fra Berg, men tas ikke opp til vurdering i stortingsmeldinga. Det finnes ingen tegn til at man i Justisdepartementet har satt seg inn anklagepunktene og dokumentasjonen fra Berg. Om har man gjort det, er den totale ignoreringa dessto mer kritikkverdig.


Statsråd misligholder opplysnings og sannhetsplikt

Da stortingsmeldinga kom opp til debatt i plenum i Stortinget, sa Lena Jensen (SV):
«I stortingsmeldingen nevnes det ikke at det er bedt om en gransking av myndighetenes håndtering. Dokumentasjonen fra Berg kommune og de etterlatte nevnes heller ikke, og de alvorligste anklagepunktene i deres henvendelse blir ikke tatt opp til drøfting i stortingsmeldingen.»

Det var en alvorlig anklage som var framsatt. Kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde forutsatt at henvendelsen skulle komme til nytte i arbeidet med stortingsmeldinga. Dersom det var korrekt at de alvorlige anklagepunktene i meldinga ikke var drøftet, ville det kunne utgjøre et brudd på opplysningsplikten: Stortinget skal «gjøres kjent med alle relevante opplysninger, også de som taler i mot den konklusjon Regjeringen anbefaler.» (Stortingsmelding 100, 1999-2000)

Steinar Bastesen (Kystpartiet) fulgte opp:
«Søkelyset [er] blitt satt på myndighetenes arbeid og vurderinger i denne saken. Det er funnet flere kritikkverdige forhold. Disse forholdene har Justisdepartementet nærmest oversett.»

Justisminister Odd Einar Dørum gikk på talerstolen:
Brevet (fra Berg) omhandler forhold som i det vesentligste er drøftet i stortingsmeldingen, selv om meldingen ikke viser til dette brevet.

Dette ville være enkelt å kontrollere. Blir de forhold som anklageskrivet fra Berg tar opp «i det vesentligste drøftet» i stortingsmeldinga?

Boka vi viser til har gjort gjennomgangen: Holdt stortingsmelding opp mot skrivet fra Berg. Skrivet inneholder 18 anklagepunkt. 15 av dem er ikke berørt. To punkt er berørt, men ikke drøftet. Et sist punkt er ufullstendig drøftet.

Statsråd Odd Einar Dørum misledet Stortinget. De forhold som anklageskrivet fra Berg tar opp blir ikke «i det vesentligste drøftet» i stortingsmeldinga.

Stortingsmeldinga innebar brudd på opplysningsplikten. Ansvaret lå hos justisminister Odd Einar Dørum. Hans utsagn fra Stortingets talerstol føyde til brudd på sannhetsplikten.

Kontroll- og konstitusjonskomiteens rolle

I sin innstilling til Stortingsmelding 33 (2004-2005) skriver komiteen:

«Komiteen har merket seg at det i den offentlige debatt har blitt drøftet hvorvidt Justisdepartementet har gjennomgått en henvendelse gjort fra Berg kommune datert 15. mars 2004 som ble videresendt fra Stortinget den 22. april 2004. Komiteen forutsetter at departementet ved å ha gått igjennom alle primærkildene som dette brevet omhandlet, har klarlagt hvorvidt den oversendte dokumentasjon var av nytte for statsrådens videre arbeid, jf. komiteens påtegning i oversendelsesbrevet.»

Kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde forutsatt at henvendelsen fra Berg skulle komme til nytte i arbeidet med Stortingsmeldinga. Man måtte dermed ha ansett at den hadde en viss tyngde og seriøsitet. Når meldinga kom, kunne man se at den ikke var nevnt. Kanskje var den glemt, kanskje hadde justisdepartementet funnet at den ikke var ikke var av nytte, eller kanskje hadde de av ikke ønsket å lede oppmerksomheten mot forhold som kunne sette departementet under kritikk. Det kunne være ulike årsaker til at henvendelsen ikke ble nevnt.

Komiteen forutsatte at departementet hadde gått gjennom alle primærkildene som henvendelsen omhandlet, den forutsatte videre at departementet hadde klarlagt hvorvidt den var av nytte, og forutsatte til slutt at den ble ansett å ikke være av nytte. Den antok. Den undersøkte ikke. Den brakte ikke på det rene.

Antagelsene er basert på tillit til at Justisdepartementet må ha fulgt opp det departementet var bedt om fra komiteen. Man velger samtidig hvem man har tillit til. Man har ikke tillit til dem som hevder at dette ikke var tilfelle og at kritikkverdige forhold var utelatt og oversett i Stortingsmeldinga. Man stoler ikke på disse selv om de la fram dokumentasjon som skulle underbygge deres uttalelser. Det gjelder blant annet henvendelsen fra de etterlattes advokater fra 04. mai 2005 som hevder at meldingen «systematisk unngår å nevne de forhold de etterlatte har pekt på som de groveste.»  De etterlattes advokater vises så til flere forhold som er fortiet. Blant annet dette (som er drøftet ovenfor: «Justisdepartementet gjengir i Stortingsmeldinga Dahles bortforklaring (vedr beskrivelsen av der hvor det etterlatte gjorde sin funn som urent farvann) uten å vise til korrespondanse som viser at hans forklaring på dette punktet ikke er etterrettelig».

Kontrollkomiteen oppgave er kontroll. Den kan ikke basere sitt arbeid på tillit og antakelser.

I sær ikke når det er ei særs konfliktfylt og alvorlig sak, man får på bordet: Et traume for befolkninga på yttersida av Senja. En sak hvor de, etter å ha bevist at de hadde hatt rett gjennom 26 år, prøver å si fra, men igjen ikke blir funnet verdige å lytte til.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen skulle tatt de etterlatte på alvor ved å sette seg inn de deres kritikk av stortingsmeldinga, gjennomført ei åpen drøfting av anklagene og tatt stilling til dem.


Til slutt

Som allerede sagt: Vi ønsker en ny og reell behandling av Stortingsmelding 33.

Vi stiller gjerne til høring i Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Hva som skal komme i etterkant av en slik ny behandling må være opp til komiteen å vurdere.

Vi kan ikke forutsette at komiteen setter seg inn i materialet i boka vi har overlevert. Vi kan håpe. Men vi kan forvente at dette skrivet blir lest grundig og vurdert. Derfor er en del av dokumentasjonen som finnes i boka også lagt her. Vi gjør oppmerksom på at langt fra alle kritikkverdig forhold er berørt her. Om man ønsker en uttømmende gjennomgang av myndighetenes håndtering av forliset er det boka man må gå til.

Vi ser fram til komiteens svar på denne henvendelsen.

Med vennlig hilsen 

Arfinn Hay / Guri Abelsen / Alf Helge Abelsen / Georg Blichfeldt

***********************************************************************************

Etter at henvendelsen ble sendt 5. mars har flere etterlatte bedt om å få slutte seg til.
Vi har etter dette gått ut med forespørsel om tilslutning til 

- Etterlatte 
- De to som sto sentralt da Berg kommune (2004) krevde ei uavhengig gransking av myndighetenes håndtering av forliset
- Fiskeskipper Sigmund Fredriksen. Han var på havet forlisnatta. Han var medlem i kommisjon nr 2 som gransket forliset 2002-2004. 
- Fiskeskipper Karl Henrik Utvik. Han var på havet forlisnatta. Han kontraherte Utvik Senior og var første eier

Nedenfor en fullstendig liste over de som står bak kravet. Tilslutning er dokumentert ved eposter. Dokumentasjon kan framlegges om ønskelig.

ETTERLATTE:
Guri Abelsen: Datter av medeier og skipper Ola Abelsen
Alf Helge Abelsen: Sønn av medeier skipper Ola Abelsen
Arnfinn Hay: Bror til medeier og maskinist Kurt Hay. Leder av etterlattegruppa under den nye granskinga 2002-2005
Ove-Harald Hay: Bror til medeier og maskinist Kurt Hay
Ingunn Hay: Enke medeier og mannskap maskinist Kurt Hay.
Bjørg Hole Markussen: Enke etter mannskap Tor Arnfinn Hole
Tor Arthur Iversen: Sønn av Tor Arnfinn Hole
Preben Storås: Sønn av Tor Arnfinn Hole
Per Jakobsen: Sønn av mannskap Jan Helge Jakobsen
Berit Jakobsen: Datter av mannskap Jan Helge Jakobsen
Janita Jakobsen: Datter av mannskap Jan Helge Jakobsen
Bodil Hoel: Søster til mannskap Ole Nikolaisen
Yngve Sørensen: Nært familiemedlem av mannskap Sigbjørn Rubach
Hanne Fredriksen: Søster til mannskap Knut-Ivar Fredriksen
Elsa Fredriksen: Søster til mannskap Knut-Ivar Fredriksen
Asbjørn Fredriksen: Bror til mannskap Knut-Ivar Fredriksen
Marie Mikalsen: Søster til mannskap Mainar Mikalsen

ANDRE:
Gunnar Jakobsen: Initiativtaker / forslagsstiller bak kravet fra Berg kommune (2004) om at det måtte iverksettes en uavhengig gransking av myndighetenes håndtering av Utvik Seniors forlis. Han var den som ventet på fiskebruket forlisnatta på å ta i mot Utvik Senior. 
Trond Abelsen: Ordfører da Berg kommune (2004) satte fram krav om at det måtte iverksettes en uavhengig gransking av myndighetenes håndtering av Utvik Seniors forlis
Sigmund Fredriksen: Fiskeskipper. På havet forliskvelden. Sentral da det ble fremmet krav om ny gransking av forlisårsak i 1979 etter at de etterlatte påviste forlisområdet i rent farvann. Medlem av Kommisjon 2 som gransket forliset på nytt 2002-2004
Karl Henrik Utvik: Fiskeskipper. På havet forliskvelden. Første eier av - og skipper på - Utvik Senior.
Georg Blichfeldt: Frelance-journalist, statsviter. Forfatter av boka Utvik Senior: Forlis ved Senja, havari i Stortinget (Lansert mars 2024). Hentet forliset ut fra dvale i arkivene i 1997. Ide og research på Brennpunkt-programmet som utløste ny gransking (2002). Researchkonsulent på teaterstykket om Utvik Senior (Rimfrost produksjoner 2021). Nabo til etterlatte etter forliset på yttersida av Senja, 1997-2023.